Hvilken plast ultralydsveiseeffekt er bedre?

Amorf polymer (ABS, PC, PS, PVC, PMMA, etc.): det molekylære arrangementet er uordnet, det er en åpenbar temperatur som gjør materialet gradvis mykt, smelter og flyter (Tg glass overgangstemperatur). Slike harpikser er generelt effektive til å overføre supersoniske vibrasjoner og oppnå god sveising over et ganske bredt spekter av trykk/amplituder. Krystallinske polymerer (PE, PP, POM, PA6, PA66, PBT, PET, etc.): Molekylene er ordnet og har åpenbart smeltepunkt (Tm smeltetemperatur) og gjenfrysepunkt. Faste krystallinske polymerer er elastiske og kan absorbere noen av de høyfrekvente mekaniske vibrasjonene. Derfor er slike polymerer ikke enkle å overføre ultrasonisk vibrasjonsenergi til bindingsoverflaten, noe som krever høyere amplitude. Høy energi (høysmeltende varme) kreves for å bryte den halvkrystallinske strukturen og få materialet til å endre seg fra den krystallinske tilstanden til den viskøse tilstanden, som også bestemmer det åpenbare smeltepunktet til denne typen materiale. Når det smeltede materialet forlater varmekilden, synker temperaturen til en viss grad, noe som fører til rask størkning av materialet. For det andre, generelt sett, er ikke-polare forbindelser (som PP og PE) vanskeligere å ultralyd (ikke umulig), polare forbindelser kan være ultralyd, og mellom polare forbindelser kan også være ultralyd, slik som ABS og PMMA er ultralyd. I tillegg er det noen egenskaper som vil påvirke effekten av ultralyd, for eksempel hardhet (vanligvis, jo høyere hardhet, jo bedre ultralydsveising), smeltepunkt (jo høyere smeltepunkt, jo mer ultralydenergi trengs), renhet (sveiseeffekten til råvarer er god, effekten av resirkulerte materialer med urenheter er litt dårligere).